Appendiks 4

Ad verbum: Fortrolig, Notat til Utenriksministeren. Referat fra samtale med Israelsk utenriksminister Shimon Peres i Israel 17. og 18. juli 1993. Til stede under begge samtalene var; Fra israelsk side: Utenriksminister Shimon Peres, Viseutenriksminister Yossi Beilin, Utenriksråd Uri Savir, Politisk rådgiver Avi Gil, Assisterende viseutenriksminister Shlomo Gur, Dr. Yair Hirschfeld, Dr. Ron Pundak. Fra norsk side: TRL/MJ.

1. Møtet 17. juli gikk stort sett med til gjennomgang av Holst’s brev, TRL/MJ’s redegjørelse fra møtene i Tunis samt en gjensidig drøfting av inntrykk og reaksjoner fra det siste Oslo-møtet. Den norske utenriksministers brev ble overlevert. Peres ba om at de norske utsendingene deltok i de interne israelske drøftingene dagen etter i Jerusalem og at han selv etter møtte med Rabin, ville slutte seg til drøftingene under en arbeidslunsj.
   
   
2. Under møtet 18 ds. innledet Peres med å fortelle at han hadde forlatt regjeringsmøtet for å delta i lunsjen. Samme morgen hadde han hatt en samtale med statsminister Rabin med basis i Holts brev til Peres, samt den orienteringen som var gitt ham av TRL/MJ. Holst’s brev var blitt nøye studert.
   
   
3. Peres gav følgende tilbakemelding: Han ønsket å gi de norske utsendingene hovedpunktene i den israelske posisjon før neste Oslo-møte. Han understreket i den sammenheng at hans redegjørelse hadde karakter som strengt fortrolig orientering som ikke måtte formidles til den palestinske motpart, med unntak av noen punkter av mer generell karakter. Peres gav uttrykk for at det fortsatt ikke var ønskelig med en direkte norsk meglerrolle, men at denne type innsats fra norsk side, på samme måte som tidligere i prosessen, kunne finne sted etter nærmere avtale mellom partene. Peres sammenfattet den israelske posisjonen i hovedpunkter som følger:
   
   
   1. Jerusalem. Det ble strekt betont at Jerusalem ikke måtte nevnes i DOP’en. På spørsmål ble det imidlertid åpnet for at et punkt om stemmerettigheter for palestinere bosatt i Jerusalem kunne inngå i avtalen.
      
      
   2. Sikkerhet. Dette var et punkt som var helt avgjørende for Israel og inkluderte krav om at PLO måtte gjøre slutt på alle former for terrorisme og stoppe ”intifadaen.” Innholdet i de to overnevnte punkter ble de norske utsendingene anmodet om å formidle til PLO.
      
      
   3. Gaza. Israel er villig til å gi autonomi til Gaza i en interimsperiode på 5 år, slik det er oppnådd enighet om i DOP’en.
      
      
   4. Jerico.
      
      
      • Israel var her villig til å inngå kompromiss, men avviste en territoriell korridor mellom Gaza og Jerico.
        
        
      • Når det gjelder den geografiske definisjonen av Jerico kunne Israel utvise fleksibilitet i forhandlingene. Formuleringen i DOP’en på dette punktet (“as agreed upon”) kunne beholdes.
        
        
      • Det ble strekt betont at broene ikke inngår i Jerico’s autonomi
        
        
      • Israel aksepterer at et Palestinsk Råd har sete i Jerico. Rådet kunne også romme Gaza’s representanter.
        
        
      • Israel ville garantere ferdsel til og fra Gaza/Jerico gjennom to alternative løsninger.
        
        
      • Det leveres en liste over palestinere som ønsker å ferdes mellom de to områdene. “They will get the permission.”
        
        
      • Det kunne bli satt opp konvoier for transport.
        
        
   5. “Return of the boys”
      
      
      • Israel ville kunne akseptere at en gruppe på 2-300 eller noe mer fra diaspora, herunder personer fra PLO’s ledelse i Tunis (“the boys”) vender tilbake til Gaza.
        
        
      • Israel vil ikke kunne akseptere at Arafat returnerer i interimsperioden dersom han samtidig insiterer på å beholde sin presidenttittel.
        
        
   6. Palestinske sikkerhetsstyrker. Israel vil her prøve å vise imøtekommenhet. PLO’s forslag om å returnere “PLO-fighters” og konvertere disse til politistyrker, ville være akseptabelt. Det foreslått et antall på 10.000 var imidlertid for stort.
      
      
4. For øvrig understreket Peres at det nå var viktig å finalisere DPO’en. Tiden renner ut. Man bør samles om de punkter der det kan oppnås enighet og utsette de øvrige. PLO må forstå at forhandlingene ikke kunne “strekkes som en tyggegummi.” Det ble bedt om at disse synspunktene ble formidlet til PLO.
   
   
5. Peres gav utrykk for at den norske kanalen måtte holdes adskilt fra Washington-prosessen. Styrken ved den norske kanalen var at det hadde funnet sted betydelig framgang i forhandlingene i motsetning til i Washington. På dette tidspunktet ønsket han ikke å trekke amerikanerne inn, men ville når tiden var inne, i tett samråd med Norge, informere USA. Han refererte til at den israelske regjeringen var skeptisk til den den amerikanske rollen med bakgrunn i stillstanden i Washington, samt dårlige erfaringer med amerikanske forhandlere tidligere. (George Schultz intervensjon i forhandlingene med kong Hussein i 198.(sic) [1987]. Han uttrykte bekymring for mulige “amerikanske spoilere.”.
   
   
6. Den israelske utenriksministeren gav uttrykk for at Israel ville bidra til at det ble satt sammen en omfattende økonomisk utviklingsplan for Gaza, dersom det ble enighet om DOP’en. Han ville selv ta initiativ til et møte mellom EF og EFTA-landene med anmodning om å prioritere Gaza. Videre ville han foreta et tilsvarende initiativ overfor Verdensbanken og – gjennom Jacques Delors – den Europeiske Utviklingsbank. Han mente Singapore kunne nyttes som modell for utviklingen av Gaza.
   
   
7. Peres framholdt at han forsto PLO’s problemer og nevnte særskilt finansiering og forholdet til Hamas. Han påpekte et Hamas har to fordeler i konkurranse med PLO: “a free tongue and a free purse”, og understreket at det ikke var i Israelsk interesse at PLO tapte denne kampen.
   
   
8. Israel ønsker et nytt møte i den norske kanalen (11. runde) med sikte på å oppnå enighet om DPO. Møtes foreslås til 24., 25. og evt. 26. juli i Oslo. På spørsmål gav Peres uttrykk for at han selv og Faisal Husseini burde underskrive en eventuell avtale, med norske vitnesignaturer. En slik seremoni skulle finne sted “on camera” Han vente imidlertid et alternativ – “en større begivenhet” hvor co-sponsorene Egypt, andre nord-afrikanske land som Tunisia og Marokko, kunne inkluderes. Selv ville han nok foretrekke det første alternativet. Han fremholdt at det nå var viktig å finalisere avtalen mellom de to partene, gjennom initialsignaturer av de to forhandlingslederne i den norske kanal.
   
   I spørsmål om hvordan man skulle forholde seg til amerikanerne når offentliggjøringen fant sted gav han uttrykk for at det fra israelsk side ikke hadde noen problemer med å gi amerikanerne den nødvendige kreditt. Han gjentok imidlertid at Oslo-prosessen ikke måtte bli “transfered to their hands.” Peres avviste ikke et møte med Arafat dersom avtalen ble underskrevet. Han foretrakk imidlertid at Faisal Husseini signerte, men slik at Faisal Husseini offentlig kunne si at han undertegnet på vegne av Arafat.
   
   
9. Avslutningsvis gav Peres uttrykk for at han også snakket på vegne av Israels statsminister. Han uttrykte sterk anerkjennelse for den norske rollen i fredsprosessen og ba om at den israelske regjeringens takk ble formidlet til den norske stats- og utenriksminister.